Meditasjon, tanker, persepsjon og selvet

Når du mediterer, vil tankene dine etter hvert vandre. Det har vi allerede omtalt mer enn grundig nok. Det blir interessant i øyeblikket du oppdager: Jeg var nettopp fortapt i tanker.

Vi kan mer enn å tenke. Vi kan også oppdage at vi tenker. Denne evnen kalles metabevissthet.¹

Vår egen tenkning kan derfor selv bli et objekt for bevisst oppmerksomhet.

En tanke er ikke et faktum

Tanker føles ofte umiddelbart sanne. Men en tanke er først og fremst en mental hendelse. Den kan være riktig eller feil, nyttig eller meningsløs.

Meditasjon kan trene oss i å legge mer bevisst merke til dette skillet. Innen psykologi kalles dette blant annet desentrering: «Slik er det» kan først bli «Jeg har tanken om at det er slik.»¹

Hvem er det egentlig som observerer?

Dette bringer meditasjon i kontakt med et gammelt filosofisk spørsmål: Hva er egentlig dette «selvet» som kan observere sine egne tanker?

Fra et nevrovitenskapelig perspektiv finnes det ikke ett enkelt sted i hjernen der et fast selv holder til. Selvfølelsen vår oppstår gjennom samspillet mellom ulike prosesser som minner, kroppsbevissthet, følelser og oppmerksomhet.²

Dette beviser ingen buddhistisk filosofi. Men det gjør spørsmålet om hvor selvsagt og uforanderlig opplevelsen av et «selv» egentlig er, ganske interessant.

Vi ser ikke verden som et kamera

Persepsjonen vår er heller ikke et objektivt opptak av verden. Hjernen kombinerer sanseinntrykk med erfaringer, minner og forventninger.

En lyd under meditasjon kan synliggjøre dette: Først finnes det en lyd. Så «den irriterende bilen». Kort etter kommer irritasjonen over at den forstyrrer meditasjonen, eller sinne mot deg selv fordi du lar deg forstyrre. En lyd har blitt til en hel historie. Dette skjer hele tiden i hverdagen uten at vi gir det så mye som én bevisst tanke.

Meditasjon kan gi deg mulighet til å observere slike prosesser mer nøyaktig. Poenget er altså ikke å tenke mindre, men å oppdage mer bevisst at du tenker, og hva som oppstår fra disse tankene.